Tone Vigeland
Portrett Tone Vigeland. Foto: Morten Andenæs.
Tone Vigeland (f.1939) har siden slutten av 1950-tallet vært en markant skikkelse i norsk kunst, og med sin smykkekunst har hun stått i fremste rekke blant norske kunsthåndverkere. Få har som henne erobret sitt eget land så vel som den internasjonale arena gjennom representasjon i museer og samlinger, prestisjetunge utstillinger, utmerkelser og priser.
Samtidig har den frie kunsten alltid vært et viktig referansepunkt, og hun var tidlig i karrieren opptatt av at hennes smykker skulle fungere både i forhold til kroppen og som frittstående objekter. Slik har også omgivelsene oppfattet hennes arbeider, og helt siden 1967 har hennes smykker vært jevnlig utstilt side om side med billedkunsten. Det var likevel først nesten 30 år senere, i 1996, at hun startet arbeidet med relieffer og frittstående verk. Kort tid etter ble smykkekunsten lagt til side, og hun viet seg helt til arbeidet med skulptur.
Da Tone Vigeland tok steget over i det fysiske rom, var det for å bli. Norsk skulptur hadde fått en ny stemme. Hennes produksjon har siden vært raskt voksende og utstillingene mange, fulgt av flere offentlige utsmykningsoppdrag og det var som skulptør hun ble invitert som Festspillutstiller i Bergen i 2014.
Vigelands smykker og skulpturer er imidlertid nært knyttet sammen og vil alltid være det, som del av ett kunstnerskap, noe hun selv også understreker.
Utviklingen Vigeland har gjennomgått siden midten av 1990-tallet er på mange måter symptomatisk for store deler av kunsthåndverket i Norge og Europa i samme tidsrom. Den materialbaserte samtidskunsten opererer uanstrengt innenfor mange ulike kontekster, og man har de senere årene sett en fornyet interesse for håndverk og en reevaluering av modernismens vokabular på samtidskunstscenen. Vigelands produksjon de senere årene er på den ene siden i dialog med disse tendensene, og på den andre siden en naturlig forlengelse av årtier med opparbeidet materialkunnskap og formsensibilitet som stadig gir seg nye utslag – uavhengig av hvilke kategorier man velger å plassere verkene innenfor.
Rundt 2005 tok Vigeland steget ut i rommet med sine spinkle konstruksjoner av stål og sølv. Først festet til veggen med fine, nesten usynlige tråder, deretter med arbeider som nærmest på tåspiss fant sin vei ut på gulvet. Men også her hadde verkene en direkte relasjon til veggen.
Det gjaldt også hennes eksperimentering med mindre arbeider bundet til en sokkel eller en hylle. Som poetiske, tredimensjonale tegninger favner de rommet og lar seg fylle av det. Her er det et likeverdig spill mellom materialet som definerer rommet, og tomrommet som inngår som del av skulpturen. Denne måten å bruke rommet på hører modernismen til, og ble først utviklet av Naum Gabo og konstruktivistene på 1910- og 1920-tallet. Vigelands renskårne formalisme peker både bakover i tid og innover i samtidskunsten. Modernismens skulpturtradisjon, som ofte ble trukket inn i omtalen av hennes smykkekunst, er nå også blitt hennes egen arena. Vigelands posisjon er interessant fordi hun navigerer i dialog med en rekke slike kategorier, samtidig som hun først og fremst, på møysommelig vis, stadig definerer sitt eget rom i dette landskapet. Henne skulpturer kan sees som en naturlig bearbeidelse av de tidlige smykkenes iboende egenskaper, og samtidig kan man se hvordan hun har hentet inspirasjon fra en rekke andre kunstnere og retninger. Kunstnere som deler Tone Vigelands formsensibilitet og interesse for materialutforsking kan man finne både i kunsthistorien, i hennes egen generasjon og blant yngre kunstnere.
Går man til den hjemlige kunstscenen er forbindelseslinjene og tilknytnings-punktene mange, men Tone Vigeland har aldri vært del av eller føyet seg inn i noen norsk skulpturtradisjon, være det seg den figurative skolen etter Per Palle Storm og Nils Aas, eller den nonfigurative etter Arnold Haukeland og Aase Texmon Rygh. En kunstner hun selv gjerne trekker frem er Jan Groth. Det var ikke bare alder, nasjonalitet og vennskap som knyttet disse to kunstnerne sammen. Deres kunst lar seg vanskelig sammenligne og de er påvirket av ulike landskap, men har et felles fundament i den perfeksjonisme, intensitet og konsekvens som preger begges verk.
I forbindelse med Festspillutstillingen i 2014 arbeidet Vigeland med å utforske stålet og stålvaierens muligheter. De tynne stålstrengene ble mellom hendene hennes trukket ut og formet til de fineste mønstre, holdt sammen av tykkere vaiere, spillende som på strenger. Veien herfra og til den rette streken var ikke lang. Slik utforsket Vigeland parallelt materialets muligheter og skulpturens utfordringer med ulike tilnærmingsmåter, men fortsatt med veggflaten som aktiv medspiller også der skulpturene svever fritt i rommet og veggene ikke lenger har en forankrende rolle.
Tekst av Karin Hellandsjø.
Portrett Tone Vigeland. Foto: Guri Dahl.
