Tatiana Trouvé
I sine storskalategninger, støpte og uthogde skulpturer og stedsspesifikke installasjoner jobber Trouvé med forholdet mellom minne og materiale, og stiller tidens ustoppelige strøm opp mot hverdagslige objekters bemerkelsesverdige slitestyrke. Ved å utvide selve definisjonene av “kopi”, “ekko” og “bilde” konstruerer hun, og tar til og med bolig i, miljøer i spennet mellom studio, gate, landskap og drøm.
I’m rather fond of the idea that things appear from the moment they are deformed, in the play between what is identical and different, between repetition, alteration, and renewal—like the movement my voice makes in its journey in front of the mountain’s belly, which allows me to measure the architecture of the mountain.
Tatiana Trouvé
Trouvé ble født i Cosenza, Italia, og tilbrakte barndommen og de tidlige tenårene i Dakar, Senegal. Etter å ha blitt uteksaminert fra Villa Arson i Nice, Frankrike i 1989, flyttet hun til Nederland og Ateliers 63 i Haarlem for en periode på to år. I 1994 flyttet hun til Paris og etablerte studio i Montreuil, en forstad i byens østre utkant som historisk sett hadde vært preget av industri. I 1997, da hun var på utkikk etter en jobb, startet hun prosjektet Bureau d’activités implicites (Byrå for implisitte aktiviteter) (1997–2007), der hun viste fram sine personlige dokumenter i arkitektoniske “moduler” der de var iblandet oppdiktede CV-er og andre fiksjonaliserte papirer. Som følge av dette eksperimentet med å lage og forstå identitet gjennom en byråkratisk linse – et grunnlag for arkivimpulsen vi finner hos Trouvé – har hun akkumulert en enorm samling av bilder og små gjenstander som hun peker til i bildene og skulpturene sine. I den skulpturelle serien Polders (2000–) skalerer Trouvé opp gjenstander og interiører, samtidig som hun ofte tar i bruk vinduer eller speil som hindrer betrakteren i å få fysisk tilgang på rommene. Der oppsamlede dokumenter blottstiller identitetsdannelsens fiksjoner i Bureau d’activités implicites, er det i Polders fysiske begrensninger som fremmedgjør sinn og kropp fra tilsynelatende velkjente interiører.
Trouvés tegninger har alltid vært tett sammenflettet med skulpturarbeidet hennes. Hun projiserer ofte visuelle fragmenter fra studioet eller fra sitt personlige arkiv av funnede bilder og originalbilder over på billedflaten, og fanger dem der i grafitt for å skape rikt detaljerte todimensjonale sfærer. I serien Intranquillity (2005–), der tittelen viser til Fernando Pessoas Uroens bok fra 1982 (Intranquillité i den franske oversettelsen), eksperimenterer Trouvé med ulike måter å forskyve tid og rom på. Arbeidene som utgjør serien Remanence (Etterglød) (2008–), tegnet i svart grafitt på svart papir, avslører overraskelsene og selvmotsigelsene ved minnet, på terskelen mellom våken tilstand og drøm. Et lignende forhold kan spores mellom serien Les dessouvenus (De som ikke huskes) (2013–) og The Great Atlas of Disorientation (Desorienteringens store atlas) (2019–). For å lage den første senker Trouvé store ark farget papir i blekemiddel og lar omrisset av hver avblekte flekk danne en løs struktur for innviklede “miljødrama” som hun deretter tegner med blyant. For å skape den sistnevnte bruker hun vannfarge, blekk eller linolje for å underliggjøre de kompositoriske strukturene i Les dessouvenus.
Trouvé ble tildelt Prix Marcel Duchamp i 2007, noe som førte til utstillingen "4 between 3 and 2" i 2008 på Centre Pompidou i Paris, hvor det ble vist tegninger, skulpturer i støpt bronse og arkitektoniske barrierer laget av metallstenger og glass. I 2010 presenterte Kunsthaus Graz i Østerrike "Il grande ritratto" (Større enn livet), en monumental installasjon der Trouvé forvandlet museets nedre nivå til et postapokalyptisk landskap som gav ekko til den italienske science fiction-romanen fra 1960 med samme tittel av Dino Buzzati. Samme år åpnet utstillingen "Tatiana Trouvé: The Longest Echo / L’écho le plus long" på Musée d’art moderne et contemporain i Genève. Strukturen i mange av Trouvés utstillinger gjenspeiles i den pågående serien "Les indéfinis" (De udefinerte) (2014–), som kombinerer og reaktiverer arbeider som opprinnelig var ment for tidligere serier, men som endte opp med å ta egne veier. Vanlige objekter—dekk, brettet papp, makraméoppheng—støpes i bronse eller kobber og pares med vitriner av skinnende grønnlig pleksiglass. Som deres felles tittel antyder, motstår "Les indéfinis" definisjon, og eksisterer mellom kategoriene i Trouvés praksis.
I 2015 ga Public Art Fund i oppdrag til Trouvé å skape "Desire Lines", en utendørs installasjon i New Yorks Central Park bestående av overdimensjonerte spoler av tau hvor lengdene tilsvarer de av mer enn to hundre distinkte stier i parken. Denne taktile tilnærmingen til kartografi, som antyder at kart fremkommer fra og endrer kroppslig erfaring, vises i forskjellige iterasjoner i Trouvés arbeid.
Mer enn orientering avslører imidlertid Trouvé de uendelige mulighetene for desorientering, og oppmuntrer betraktere til å vandre, til og med til å gå seg vill. Hun fortsetter å smelte sammen indre og ytre verdener, mer eksplisitt ved å ta opp økologiske spørsmål ved å vurdere hvordan offentlige og private rom, bygde og ødelagte miljøer, sammenfaller.
