Lawrence Weiner
Lawrence Weiner. Foto: Robin Martin
New York-baserte Lawrence Weiner (1942 - 2021) har vært en ledende skikkelse innen konseptkunsten siden 1960-tallet. Weiners verker har dukket opp i permanente samlinger, er blitt kjøpt inn av det offentlige og vært utstilt i store museer og private samlinger i hele verden.
Hans oppfatning, at idéen til et kunstverk og dets presentasjon gjennom språk er nok for å skape et kunstverk, har åpnet for en banebrytende tilnærming til kunst og hvordan denne skal vises. Hans tidligere verk har gjerne vært mer kunstspesifikke og utgjort en del av en konseptuell dialog. Hans nyere verk er ofte mer lyriske og lekne, og åpner opp og utvider Weiners «declaration of intent» av 1968:
1 AN ARTIST MAY CONSTRUCT A WORK
Lawrence Weiner
2 A WORK MAY BE FABRICATED
3 A WORK NEED NOT BE BUILT
A REASONABLE ASSUMPTION IS THAT EACH BEING EQUAL AND
CONSISTENT WITH THE INTENT OF THE ARTIST THE DECISION AS
TO CONDITION RESTS WITH THE NEEDS OF THE RECEIVER UPON
THE OCCASION OF RECEIVERSHIP
Det offentlige rom spilte en viktig rolle gjennom hele Weiners karriere. Hans skulpturelt utformede tekster har blitt montert på fasadene til offentlige bygg over hele verden og oversatt til utallige språk. Som Weiner selv sa: «Verket må ha en formell situasjon for å kunne vises – vegger er bygd for at ting skal monteres på dem.» For ham var det viktig at kunstverket og konteksten som omgir det er uløselig knyttet sammen. Når idéen til et kunstverk er skapt – uansett om det er satt ut i livet eller ikke – er det helt sentralt at kunstverket har et sted, det være seg en museumsvegg, en plakatvegg, en fyrstikkeske eller ytterveggene til et bygg. Kunstverket kan være permanent eller midlertidig, men det forutsetter en formell situasjon som tar for seg «menneskers forhold til objekter, og objekters forhold til mennesker».
Den viktigste forutsetningen for at et kunstverk eksisterer er ifølge Weiner ikke at det eksisterer fysisk, men at noen erfarer det: det kan være betrakteren, mottakeren. Han mente at hver enkel betrakter kan fortolke verket fritt ut fra egne og personlige ønsker og behov. På denne måten forfektet han en kunstforståelse som vektlegger universell kunstnerisk tilgjengelighet.
Weiner var radikal i sin omdefinering av forholdet mellom kunstner og betrakter, samtidig som han søkte en evigvarende bevegelse i verkene. Når hans verk ble plassert, var dette aldri på et avgrenset sted. Tvert imot omdefineres hans kunstverk gang på gang for hvert møte og med hver nye betrakter.
Kunstverket på Kistefos er en permanent del av skulptursamlingen.
